Krumningsskifte i fallet

Hva kontrolleres? Om krumningen endrer seg brått inne i en stigning – rett spor→kurve, radiusskifte eller motkurve. Det gjelder enhver stigning: I den ene av de to kjøreretningene er den alltid et fall.

Hvorfor er det viktig? Nedover skyver toget bakfra, mens loket holder igjen foran – hver kortkoblingskulisse står under trykk og blir sittende fast i innskjøvet stilling. Så lenge krumningen ikke endrer seg brått, får det ingen følger: Ved konstant radius stiller kulissene seg inn én gang og beveger seg ikke mer etter det; ved jevnt skiftende krumning – i overgangskurven – fordeler det samme utsvinget seg over hele kurvelengden i stedet for å komme på én gang i en skjøt. Ved et krumningssprang derimot må de endre stilling på et øyeblikk – akkurat der trykket holder dem fast. Bufferne legger seg mot hverandre og virker som et stivt stag; i kurven peker kraften deres utover, og vognen mellom toget som skyver, og loket som holder igjen, er det svakeste leddet. I 2D-planen ser stedet harmløst ut – derfor blir det nesten alltid oversett under planleggingen.

Hvor ille er det? – kjøreretningen avgjør. Når toget trekkes, er skiftet stort sett harmløst: Toget holder kulissene ute, og de trenger ikke bevege noe mot trykket. Det farlige er å skyve – nedover av seg selv, ved skifting med vilje. Det blir verre med lange vogner (mer utsving per grad krumningssprang), et langt og tungt tog bak sprangstedet og en trang radius etter spranget.

Slik retter du det:

1. Bygg inn en overgangskurve – et fleksispor jevner ut spranget, og kulissen går gradvis ut i stedet for på én gang. Plankontrollen bygger den inn med ett klikk («Overgangskurve av fleksispor»).
2. Hold konstant radius gjennom hele stigningen – da endrer krumningen seg ikke i det hele tatt. Helixer har av denne grunn samme radius hele veien.
3. Legg spranget på det flate partiet – uten fall ingen skyving, uten skyving ingen kulisse som kiler seg fast.

Tall og standardverdier: kontrolleres fra 1,0 % stigning. Krumningen måles ved de to endene av skjøten – det avgjørende er altså spranget der, ikke om radien er konstant gjennom stigningen. Som sprang regnes en krumningsforskjell fra 1,5 · 10⁻³ 1/cm (H0-verdi, skalert etter skala): Piko A R48 ↔ R54 teller, R90 ↔ R100 ikke. Mellom to fleksispor gjelder den grovere terskelen 2,5 · 10⁻³: Delstykkene i en bygd overgangskjede møtes med restsprang opp til ≈ 2 · 10⁻³ – tilpasningsstøy fra den samme kurven, ikke et ekte sprang. En riktig bygd overgangskurve melder derfor ingenting: Ved kantene holder spranget seg under 1,5 · 10⁻³, inne i den under fleksiterskelen. En motkurve teller alltid, uansett hvor lite spranget er.